Bøker jeg leste i 2018 Notert ned i begynnelsen av 2019

 

eichmann2David Cesarani: Eichmann - Byråkrat og massemorder (Spartacus, 2008)

Eichmann? Å ja, det var han med jødeutryddelsen som de fikk tatt!

Dette var min umiddelbare og noe vage reaksjon da jeg fant ut at jeg hadde fått en bok om Adolf Eichmann. En ganske vanlig reaksjon tror jeg, kanskje selv blant dem som kjenner navnet og har en viss interesse for krigshistorie?

Etter å ha lest boken vet man mye mer om denne mannens karriere i SS, det er jo åpenbart. Men man vet også mer om organiseringen eller mangel på organisering av nazihierarkiet, prosessen bak pågripelse og rettssak, og ikke minst de mange tolkninger og forklaringsmodeller som ble resultatet av hele denne saken. Det er grusomt å lese om hvordan Eichmann blir en ekspert på å lure jødene i døden, med lokkemidler og trusler, etter hvert som han stiger i gradene. For det kan det ikke herske tvil om, selv om det å spore ordrer og beslutningsveier i nazihierarkiet bestandig har vært vanskelig, da mye ikke ble skriftlig dokumentert, og flere deler av hierarkiet kan ha arbeidet med samme sak uten at dette nødvendigvis var planlagt på høyere hold.

Av både praktiske og politiske grunner var det delte meninger, også innad i Israel, om Eichmann skulle stilles for retten, og i så fall hva slags rett? I hvilken grad var det en forbryter som skulle stilles til ansvar for sine konkrete handlinger, og i hvilken grad skulle et system bli stilt for retten, representert ved en av sine ledende bødler? Personlig har jeg stor forståelse for at man ville benytte sjansen til å få dømt et grotesk system i en sivilisert rettssak, men da følger det med juridiske spørsmål om det var mulig å føre dette som en uhildet rettssak i Israel. Hva med internasjonal rett og FN? Det var svært vanskelig for de juridiske ekspertene, men rettssaken kom til slutt i gang, selv om det tidvis var vanskelig å følge med på alle de juridiske spissfindighetene, både for journalister og "mannen i gata".

Et sentralt punkt i diskusjon av Eichmann var hvor sentral han var i folkemordet. I hvilken grad var han ansvarlig for utformingen av den endelige løsningen, og i hvilken grad var han ansvarlig for gjennomføringen? Mye tyder på at Eichmann primært var ansvarlig for gjennomføringen, men Cesarani ser ikke på dette som en unnskyldning. Ved å bidra til en effektiv gjennomføring blir han direkte ansvarlig for drapet på tusenvis (for ikke å si hundretusenvis) av mennesker.

Det er forståelig at mange ville gi mannen som stod for retten så stor del av ansvaret som mulig (noe bevis for en konkret andel skyld vil man aldri kunne finne), men en grotesk bivirkning av å legge mer ansvar på Eichmann er at man legger mindre ansvar på personene høyere opp i hierarkiet, inkludert mannen helt på toppen. Og det var neppe meningen... Som legmann vil jeg si at poenget er at de var alle skyldige som bare f..n.

Men hvordan forklarer man at et menneske ved sine handlinger kaldt og beregnende driver et industrielt folkemord?

Eichmann ble etter krigen først avfeid som en avviker, et patologisk unntak i historien.

Noe av det som var mest påfallende under rettssaken, var imidlertid at Eichmann ikke ga inntrykk av å være den personifiserte ondskap. Han så helt normal ut, nærmest ordinær. Noe som faktisk stemmer overens med hans familiebakgrunn og tidlige livshistorie. Dette passer også veldig bra med inntrykket som ble skapt av Hannah Arendt, en berømt moderne filosof som skrev "Eichmann in Jerusalem", kanskje den viktigste tolkningen av rettsaken mot Eichmann.

Cesarani er ingen varm tilhenger av Arendts tolkninger, for å si det forsiktig. Han presiserer riktignok at hun har både tilhengere og motstandere, men har tilsynelatende saklige innsigelser som at hun som filosof har skrevet en historisk analyse på siden av fagfeltet sitt, og uten å sjekke fakta. Sistnevnte punkt er blant annet underbygget av et overbevisende punkt om at hun rett og slett ikke var tilstede under mesteparten av rettssaken, og dermed nødvendigvis heller ikke kunne trekke konklusjoner bygget på egne førstehånds observasjoner. Dessuten kan man finne mange eksempler på at Eichmann viste initiativ og oppfinnsomhet i utformingen av den grusomme prosessen han var satt til å styre, han undertegnet ikke bare papirer som kom fra hans overordnede. Selv om dette selvfølgelig høres mye bedre ut for mannen selv.

Arendts syn på Eichmann viser ham som en nidkjær byråkrat som egentlig ikke forstår hva han gjør, det er dette som har gitt opphavet til begrepet "ondskapens banalitet", mennesker hvis ondskap er resultat av tankeløshet og ikke bevisst onde handlinger. Dette synet flyttet ansvaret fra den enkelte persons handlinger over til det totalitære samfunnet, Eichmanns handlinger er i denne tolkningen noe som kan skje i alle totalitære samfunn.

Da den kalde krigens masseødeleggelsesvåpen truet menneskeheten ble Eichmann et bilde på at byråkrater i demokratiske stater også kunne utløse katastrofer med tilgang på en atomknapp.

Som Cesarani oppsummerer: Hver generasjon har sett hva den ønsker å se i Eichmann.

Og for å komme med en personlig betraktning i all beskjedenhet: Det er naturlig å lete intenst etter årsaken når et menneske oppfører seg fullstendig umenneskelig. Da begynner man å se på det mentale, granske familien, vurdere alle mulige oppvekstvilkår, miljøer man har hatt kontakt med som voksen, alle tenkelige varianter av arv og miljø. Det ble også gjort i Norge 2011, uten sammenlikning forøvrig. Man er desperat etter å finne en forklaring. En rasjonell forklaring, for da kan man unngå at det skjer igjen! Når man ingenting finner står man igjen med frustrasjonen når det gjelder enkeltepisoder. Når det som her skjer i organiserte former, er det nærliggende å se på samfunnet. Spesielt når det er totalitært og moralsk forkrøplet (fælt ord, men jeg finner ikke noe annet). Vi kan ikke alle bli som Eichmann, men når muligheten byr seg og samfunnet belønner en vannvittig og umenneskelig oppførsel, øker risikoen for at selv gjennomsnittsmennesket kan bli folkemorder (for å sitere bokens avsluttende ord).

Eichmann tjente til å anskueliggjøre historien, holocaust var blitt etablert som et "moralsk paradigme". Og alle tolkninger av mannen, også dem til Hannah Arendt, skapte oppmerksomhet og diskusjon rundt holocaust. Dette er kanskje det viktigste resultatet av rettssaken.

Oppsummert: Jeg liker boka! En bok som både gir historiske og filosofiske kunnskaper. Men jeg vet ikke om jeg vil orke å lese den igjen. Selv om den absolutt fortjener det, det er bare det at dette ikke er en roman, men en informativ skildring av viktige elementer fra en av de store katastrofene i menneskenes historie.

 


 

magnet

Lars Saabye Christensen: Magnet (Cappelen Damm, 2016)

På et tidspunkt under lesningen av "Magnet" tenkte jeg at om jeg skulle til New York en gang, burde jeg dra på MoMA (The Museum of Modern Art), og få sett på noen av de spennende fotografiene av Jokum Jokumsen, den norske fotografen som ble kjent over hele verden enda han primært tok bilder av ting, sånn som jeg i mitt amatørskap stort sett også gjør. Etter denne tanken, som gikk raskere enn å skrive den ned, eller lese den, kom den kjedelige bevisstheten og slo fast: Bildene finnes ikke, de har aldri gjort det, og det har aldri fotografen heller: Jokum Jokumsen. De er alle produkter av en forfatters fantasi, og ikke hvilken som helst fantasi, men den til Lars Saabye Christensen.

Ifølge forlaget er dette fortellingen om det umake paret Jokum og Synne som møter hverandre på Sogn studentby på syttitallet. Senere følger vi dem til San Francisco hvor Jokum etablerer seg som fotograf og Synne som hans kurator. Boken handler om tid, kunst og jetlag. Men er først og fremst en kjærlighetsroman.

Det å kunne identifisere seg med en romanperson er en god start for å like en kjærlighetsroman. Jeg har tradisjonelt lest en stor andel spennings- og kriminalromaner, og der blir det litt annerledes, der er det vel mer snakk om at man bør ha sympati for både helten og ofrene. I denne romanen tok det ikke lang tid før jeg identifiserte meg med Jokum, bokens hovedperson. Det hjelper selvfølgelig at vi begge har studert på Blindern, han i sin 70-talls romanverden på øvre Blindern, der de rare SV- og HF-menneskene var. Jeg vandret fra 80-tallet over på 90-tallet rundt på nedre Blindern, fra mattebygget helt ned til fysikkbygget og bortenfor, sammen med de matematisk-naturvitenskapelige menneskene. Men man lengtet etter søte piker på Mat.Nat. også, selv om det ikke overraskende skjedde på en kjedeligere måte enn hva en god forfatter kan få til i en roman. I motsetning til Jokum bodde jeg ikke på studenthybel, men har vært på besøk, og kjente meg kort og godt litt igjen i det å føle seg utenfor på Blindern. Og utenfor i verden generelt kan vi si, selv om det for min egen del ikke har gitt merkbare litterære utslag.

Og så er det selvfølgelig enda en ting som knytter meg enda sterkere til Jokum enn det å ha gått på Blindern. For dette er ikke bare en kjærlighetsroman, men en bok om fotografier og det å fotografere. Som jeg alt har vært inne på, er det selvfølgelig tiltalende for en amatørfotograf, spesielt når den litterære fotografen arbeider med samme motivområde som en selv. Christensen omtaler noen av bildene på en slik måte at jeg kanskje ikke ser dem like knivskarpt som på en skjerm, men inne i hodet mitt ser jeg dem likevel helt tydelig for meg, og jeg er ikke i tvil om at dette er bilder som holder nivået til Adams, Salgado eller en av de andre fotografiske superstjernene. Ikke minst bildet tatt på Golden Gate Bridge, jeg kan fremdeles se det for meg selv om jeg aldri har sett det.

Men Jokum og Synne, hvordan går det med dem? Jokum og Synne er to merkelige mennesker, Christensen på sitt beste. Det går opp og ned, med både varm kjærlighet og fiendskap. Det skjer merkelige ting, visse hendelser fant jeg aldri ut om var såkalt virkelige, eller om det var skildringer av drømmer. På slutten går jeg litt surr i kronologien, så jeg er ikke helt sikker på hvordan boken faktisk ender. Jeg regner med at alt dette er gjort med hensikt, eventuelt at jeg er så vant til logiske kriminalroman-plott at jeg ikke evner å få med meg avansert romankunst.

Oppsummert: Jeg liker boka! Morsom og tankevekkende. Ser ikke bort fra at jeg vil lese den igjen, og det må dere også gjøre. Ikke minst hvis dere liker å fotografere.

 


 

sannhetenJoël Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken (Pax, 2014)

For å begynne med å låne øre til omslaget på boken: USA, våren 2008: Den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman drar på besøk til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert for å få hjelp til en skrivesperre. Der oppdager han at Harry hadde et hemmelig forhold til en 15 år gammel jente, Nola Kellergan, i 1975. Kort tid senere finner politiet liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord.

Dermed starter Goldman prosessen for å renvaske sin gamle venn. Som man nå har skjønt er dette en «cold case» der det er en forfatter som nøster opp i de gamle mugne og slitte trådene, delvis i samarbeid med politiet. Men hva er sannheten om Harry Quebert?

Dicker spenner opp et bredt lerret: Det er en hel (liten) bys mørke sider som belyses gjennom boken, iblandet store porsjoner om problematikken med å skrive en roman. For det er forfatteren Goldman som forteller og skriver i romanen. Det kan nesten bli litt mye om hvem som kanskje har gjort hva og hvorfor, men Dicker holder meg fanget gjennom mer enn 600 sider, så dette er en spenningsroman som virker. Det faller mange skjeletter ut av skapene, og ikke bestandig dem man venter på. Flere personer bryter ut av boksene man som leser først har lagt dem i. Med bokens lengde klarer Dicker å få med flere persontegninger med en viss dybde, spesielt med tanke på at vi befinner oss i en litteraturkategori som ikke først og fremst kjennetegnes av beskrivelser av personenes sjeleliv.

Oppsummert: Jeg liker boka! En spennende kriminalroman, som kan få deg til å tenke over livets forgjengelighet, slik gode kriminalromaner skal gjøre. Ikke umulig at jeg vil lese den om igjen, men i kriminalromaner som tross alt har det klassiske «hvem er morderen» i sentrum, mister man en viktig del av opplevelsen hvis man husker det når man begynner på boken igjen. Så jeg må nok i så fall vente noen år, i gode kriminalromaner er ikke morderen tilfeldig valgt, og vanskelig å glemme...

 


 

sekstitalletKetil Bjørnstad: Sekstitallet (Aschehoug, 2015)
 
Ketil Bjørnstad kan skrive bøker. Ikke bare kan han komponere og spille piano, men han kan absolutt skrive bøker.

«Sekstitallet» er første bok i en serie Bjørnstad skriver om sin egen historie, fra 60-tallet fram til 2010, noe som gir tidsbilder fra vår alles felles historie i samme tidsrom. Nå vil det være en overdrivelse å kalle 60-tallet min helt egen personlige tid, for selv om jeg er født på 60-tallet har jeg ingen bevisste minner fra dette tiåret. Men allikevel kjenner jeg meg igjen, både gjennom ting jeg er blitt fortalt og sett på film, samt gjennom mine første erfaringer fra 70-tallet som ligger nærme 60-tallet, bokstavelig talt.

Vi får et godt og mangefasettert innblikk i 60-tallet. En del internasjonale hendelser kobles ikke direkte til Bjørnstads eget liv, men jeg synes ikke at det er et problem, det kunne kanskje blitt mer påtatt og kunstig hvis absolutt alle hendelser skulle kobles direkte til livet hans.

Det er mange pussige og originale mennesker i livet hans, og han evner også å vise særpregene ved mor, far, og andre «dagligdagse» mennesker. Det forekommer flere ganger det noen respektløst ville kalt «namedropping», men når man er Norges beste unge pianist så treffer man Kjell Bækkelund, det er en naturlig konsekvens, og noe jeg hadde antatt selv om Bjørnstad ikke hadde tatt det med i teksten.

Oppsummert: Jeg vil anbefale boka til andre. Men jeg kommer nok ikke til å lese den om igjen selv, og sannsynligvis kommer jeg heller ikke til å lese de påfølgende bøkene. På tross av at jeg har prøvd å lovprise både bok og forfatter. Saken er at selv om jeg kjenner igjen tidsbildet, kjenner jeg meg ikke veldig igjen i livssituasjonen til Bjørnstad. Familien hans har en helt annen stilling med helt andre problemer, og de personlige problemene han beskriver gjennom oppveksten kjenner jeg meg heller ikke veldig igjen i. Nå vil jo de neste bindene først ta for seg det unge voksenlivet og deretter gradvis eldre voksenliv, men allikevel... Nå må man ikke på død og liv kjenne seg igjen i alt, for eksempel kjenner jeg meg jo ikke igjen i alt vestkantlivet til Lars Saabye Christensen heller, men likevel er det noe ved Christensen som treffer meg mer. Det kan vel sies så enkelt at noe liker man bedre enn annet, uansett om det er litteratur, musikk eller andre kulturelle uttrykk. Det betyr ikke at det ene er bedre enn det andre, objektivt sett. Så for all del: Prøv gjerne romansyklusen, med en liten smakebit først, hvis den treffer er det helt sikkert mye å glede seg over videre også. Kanskje vurderer jeg 70-tallet hans likevel? Jeg får se...

 

p forrige  p neste