Bøker jeg leste i 2020

 

stupetarnArne Hjeltnes: Stupetårnet (Kagge forlag, 2014) - Innlånt til bokhyllen!

Har man flyttet til Hamar, som vel som vel offisielt har norges (eller er det verdens?) mest berømte stupetårn, må man selvfølgelig gripe sjansen når man får tilbud om å låne Arne Hjeltnes’ historie om «stupetårnet».

Da jeg første gang hørte om boken, lurte jeg på om det rett og slett var historien om... nettopp, stupetårnet på Hamar. Men det er det ikke, Hjeltnes’ historie er lagt til en udefinerbar kystby, antakeligvis på vestlandet. Gjentatte ganger omtalt som «Den vesle byen», bare for å gni det inn at her er det anonymisert! Men hvis man setter seg inn i historien bak stupetårnet på Hamar og leser boken, forstår man at Hjeltnes er kraftig inspirert av den virkelige stupetårnhistorien, og at det på mange måter kanskje er historien om virkelighetens stupetårn likevel. Jeg har ikke satt meg så godt inn i historien på Hamar at jeg kan si noe om bokens handlingsforløp eller personer er direkte basert på virkeligheten, men man kan utmerket godt tenke seg at det kunne vært det.

Da jeg hørte hvem som hadde skrevet boken, er det svært nærliggende å forvente en morsom bok, når den altså er skrevet av en humorist. Og joda, boken er morsom, den. Mange artige personskildringer og pussige replikkvekslinger. Jeg var imidlertid ikke kommet veldig mange sider inn i boken før det slår meg at dette først og fremst ikke er en morsom bok, men en bok om hvordan og hvorfor politikerne vil gjennomføre et stort prosjekt, og hvordan dette oppleves av menigmann. Den hører ikke hjemme i «humor-avdelingen» i bokhylla, den hører hjemme i avdelingen for «politikk og samfunnsliv».

Boken burde være obligatorisk lesning for alle kommunepolitikere, ja kanskje rikspolitikere også? Vi som bor i en liten kommune vil kunne ha nytte av den, kanskje de som bor i en litt større kommune også?

Oppsummert: Jeg vil anbefale boka til de aller fleste, her er det lærdom å hente og smil som venter. Kanskje jeg vil prøve å gå til innkjøp av den selv, om jeg ikke vil prøve å få lånt den flere ganger. Men da må jeg først levere den tilbake...

 


 

heltJon Michelet: En sjøens helt (Forlaget Oktober, 2012 – 2018)

Å skrive noen få linjer for å oppsummere et romanepos på seks bind er selvsagt umulig. Sterkt urettferdig overfor forfatteren, historien, og til og med meg selv, for jeg vet jo at jeg vil mislykkes.

«So here it goes» (for å bruke litt fremmedlandsk i omtalen av et i høyeste grad norsk bokverk): 

Det begynner med «Skogsmatrosen» fra 2012, der vi møter Halvor Skramstad (fra Rena) som ganske snart får dette som kallenavn da han i 1939 mønstrer på det som blir hans første hyre under en verdensomspennende krig. Ikke bare til lands, men også til vanns. Jeg skal ikke på noen måte prøve et fullstendig nyttesløst forsøk på en kronologisk gjennomgang av de seks bøkene, men de skildrer hvordan krigens redsler kunne tenkes opplevd av en krigssseiler (som etter krigen ble betegnelsen på Norges sjømenn som seilte ute.) Michelet understreker at dette er et diktverk og ikke en dokumentar. Forfatteren legger en oppdiktet historie inn i verdenshistoriens rammeverk for å gi leseren en følelse av historiens (sjø)gang. Beklager den der, kunne ikke la være... Michelet var i kontakt med krigsseilere og fikk førstehånds informasjon, han kom i kontakt med stadig flere av dem, dermed ble diktverket lenger enn det opprinnelig var planlagt.

Som erfaren sjømann bruker forfatteren selvfølgelig også sine egne sjømannserfaringer for å beskrive miljøet, selv om han påpeker at han jo ikke har erfaringen ved å være sjømann under en verdenskrig. Her må jeg i all beskjedenhet blande meg selv inn i denne omtalen et lite øyeblikk: Noe av det som tiltaler meg ved bøkene (for det gjør de, det kan jeg røpe allerede nå) er at jeg selv har en aldri så liten sjømannserfaring. Nei, jeg har (i enda større grad enn Michelet) ingen anelse om hvordan det kunne tenkes å være sjømann under krigen, men jeg vil driste meg til å hevde at jeg har en følelse av hvordan det er å bo på en båt og være del av et mannskap. Jeg må få lov til å si at ni måneder om bord på en av den kongelige marines krigsskip har gitt meg en smakebit av sjømannslivet, om ikke annet.

Og krigens sjømannsliv med besøk i lugubre havnestrøk blir skildret direkte og fordomsfritt, men aldri påtrengende. De daglige rutinene ved sjømannslivet får større plass, det er bare det at det aldri blir rutine å seile i konvoi med ulveflokker av tyske ubåter hengende rundt, aldri vite om man skal komme levende gjennom den neste timen. Og når det gjelder krigshandlinger så er de ofte skildret med eksplisitte detaljer. Jeg vil imidlertid ikke kalle det påtrengende, heller ærlig og inntrengende. Resultatet av krigshandlingene er et rent helvete, knapt fattbart for oss som er blitt forskånet for slikt, så da er det på plass med sterke uttrykk.

Bokverket er som sagt ikke en dokumentarisk fortelling, men ikke la deg lure, verket gir likevel en grundig historieundervisning. Små og store krigshendelser naturligvis, ymse maritime detaljer om den norske handelsflåten og krigsskip. En god innsikt i 40-årenes dagligliv, ikke bare ombord på et handelsskip, men også livet for den vanlige sivilbefolkningen, både i Norge og mange andre land. Halvor Skramstad får en begivenhetsrik fartstid, så vi får høre om hans erfaringer rundt omkring i hele verden. Halvor får mange skipskamerater, noe som gir oss indirekte innblikk i enda flere miljøer. Mot slutten av historien får vi også en påminnelse om at verdenskrigen ikke tok slutt den 8.mai, det bare virker sånn (for oss)...

Og nesten sist men ikke minst: Vi kommer tett på Halvor gjennom disse årene. Han er hel ved, men ingen helgen. Vi blir kjent med familien hans, ikke i alle detaljer, men dette er tross alt ingen slektskrønike heller. Først og fremst lærer vi imidlertid hans kjære Muriel å kjenne, men jeg kan jo ikke røpe hvordan det ender...

Men først og fremst har forfatteren har en klar politisk, for ikke å si menneskelig, agenda. Dette er historien om krigsseilernes umenneskelige erfaringer, og påkjenningen de fikk lenge før noen hadde hørt om posttraumatisk stresslidelse (selv om mange hadde en vag forståelse av at man kunne komme mentalt i ulage etter et «granatsjokk» eller hva man nå kalte det den gang.)

Historien avsluttes med en skildring av den skammelige behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen. De fikk svært begrenset oppfølging av krigstraumene, resultatet av Norges viktigste krigsinnsats. De fikk heller ikke direkte tilgang til Nortraships fond, som inneholdt større deler av inntekten sjømennene hadde tjent opp under krigen. Nortraship var altså «krigsrederiet» til Norge, for å si det veldig enkelt. Ut fra beretningens siste bind «Krigerens hjemkomst» fra 2018 kan man lese at den viktigste grunnen sannsynligvis var at myndighetene anså dem for uansvarlige til å disponere sine egne penger. Et ikke akkurat tillitvekkende tiltak. Ikke alle var ansvarsløse drukkenbolter som hadde rotet bort pengene, spesielt ikke hvis de hadde fått andre midler til å bearbeide traumene enn det de selv kunne få kjøpt på flaske...

Ved siden av alt dette vil forfatteren også få leseren til å forstå at sjømennene gjorde mer enn å snuble rundt i lugubre havnestrøk. Michelet gjengir mange samtaler om avanserte temaer som mannskapet har seg i mellom. Noen ganger så dype og filosofiske at det kan virke noe kunstig, men her skal jeg være forsiktig med å bruke min egen sjømannserfaring som målestokk. Jeg var sammen med andre 18- og 19-åringer på åttitallet, og jeg forstår at det voksne mannskapet under krigen sannsynligvis hadde mer avanserte samtaler enn oss, og ikke minst en mye mer voksen politisk bevissthet. Og poenget er klart: Selv om man bare var en simpel sjømann kunne man faktisk ha kunnskaper og meninger om viktige og avanserte saker. Ikke alle selvfølgelig, sjøfolkene var vel rett og slett som andre folk, noen var intellektuelle, mens andre var opptatt av enklere sider ved livet.

Oppsummert: Jeg vil anbefale sjøens helt til andre. Har man hatt en viss tilknytning til sjømannsyrket, er det lettere å bli fanget inn. Eller hvis man har en interesse for andre verdenskrig, eller begge deler selvfølgelig. Men jeg tror man kommer langt med en interesse for drama og historie også. Uansett er det heldigvis mange med meg som er blitt kjent med Halvor Skramstad, og historien fortjener å bli kjent blant enda flere.

Og det er selvsagt rørende hvordan Jon Michelet på slutten kjempet sin egen desperate kamp mot sykdommen for å bli ferdig med historien, og kom i mål. Det er ikke mulig å være uberørt av sånt.

 


p forrige  p neste