2013 – Romantikk i Dubrovnik

 

overs

 

 

Første ferietur for kjæresteparet! En tidlig sommer og kultur? Det kan for eksempel være Kroatia og Dubrovnik. Rent bortsett fra at det dette året ikke var noen tidlig sommer, og lokalbefolkningen gikk og hutret i 18 grader i overgangen fra mai til juni… Men noe kultur får vi da med oss, selv med en rullestol i en middelalderby!

 

HC tekst

 

NedoverLørdag klokka 04 låser vi hverdagslivet bak oss for å legge ut på sommerens Ferietur. Med stor F. Det har ikke blitt mye søvn denne natten, men det kunne det da heller ikke bli når den bare er halvveis før vi må ta på oss sandalene og starte ferieringen… Privatsjåfør Rune ankommer 04.15 i sin nyvaskede distingverte Hyundai, og etter innlasting av bagasjen er vi profesjonelt og diskret på vei mot Gardermoen.

p lesmerbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb

HotelletRadisson Blu Resort & Spa, Dubrovnik Sun Gardens! Intet mindre. Hotellet, dvs. “resorten” (fint skal det værra) er et stort kompleks med tallrike bygninger. Størst er selve hotellbygningen, lenger bort ligger restaurantene, butikkene, og leilighetene (“residences”). Så sjekker vi inn i hotellresepsjonen og henter nøkkelkort i “residensresepsjonen”. Så vises vi inn på rommet, dvs. leiligheten, klokken 14.30. 10,5 timer etter at vi forlot vår egen. Herregud for en reise!

.p lesmer

bbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb

 

GamlebyenShuttle-bussen går inn til Dubrovnik (dvs. gamlebyen) klokka ti og ett. Dagene vi skal inn til byen er vi derfor oppe foran hotellet klokka ett. Skjønt det hender vi tar taxi på frihånd også. Litt uautorisert luksus (200 kr én vei) kan man da koste på seg i ferien. Rullestolen går ikke rett inn i hverken shuttle-busser eller taxier, men med litt personlig ergoterapeut-bistand ordner det seg.

p lesmerbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb

FjellUte av bussen vender vi oppmerksomheten oppover mot fjellet og gondolbanen. Det går greit med stolen oppover, i hvert fall så lenge jeg rygger. Og aller nådigst tillater en liten dytt av min personlige motor til de aller tyngste meterne før vi er oppe ved banen. Det står en solid kø der, med flere større reisefølger, men banen går kontinuerlig og bruker ikke mer enn 5 min hver vei, så det er ikke plagsomt lang ventetid.

.p lesmer

bbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb

 

LapadVi får med oss en tur til halvøya Lapad, for en smakebit av Dubrovniks litt mindre turistifiserte deler. Tror vi. Lapad (hvor man kan finne morsomme stedsnavn som Babin Kuk, fnis) har (i motsetning til gamlebyen, naturlig nok) moderne bebyggelse, men er full av hoteller, kjøleskapsmagneter, T-skjorter og gelato-boder. Vi snakker om å gå gjennom andre deler av byen, eller ta bussen for å spontant gå av på en tilfeldig holdeplass, men vi er ikke veldig godt drillet i å kjøre buss med rullestol og krykker.

.p lesmer

bbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb


Oppover 8.juni er det tid for å forlate 2-romsen. Vi står opp rundt 05 eller deromkring, nøyaktig klokkeslett er vel ikke viktig, og jeg gadd rett og slett ikke notere det. Jeg mener, hvem bryr seg? Og hvem gidder i det hele tatt lese dette? Bortsett fra deg?
Dessuten legger vi oss vel egentlig ikke, bare legger oss nedpå litegrann, før “koffert-mannen” (hva heter det egentlig?) banker på og hjelper oss med bagasjen opp i den kjekke elektriske bilen. Så bærer det opp i resepsjonen der jeg stusser over sluttsummen og får avverget et par bestillinger som en medreisende frekt og freidig (eller i ren distraksjon) har ført opp på vårt romnummer.

p lesmer

bbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbbb

Noen ord til slutt

Lange reiser, gamle murer, solfylte dager, det er mye å minnes fra årets utenlandsferie.
En liten kommentar fra en drosjesjåfør har imidlertid også satt seg fast.
Som en del av småpraten med turens drosjesjåfører har jeg følt meg forpliktet til å skryte av at jeg har vært i Kroatia tidligere, nærmere bestemt Zagreb i 1984, da Kroatia var en del av Jugoslavia.

Ingen av dem lar seg imponere veldig av min lokalkunnskap og verdensvanthet, men en av dem kommenterer: “Ah, 1984, before the War”.
Ikke “so long ago” eller “when you were young”, men “before the war”.
Det slår meg at krigen er en del av denne mannens liv, og kanskje har han levd lenger før krigen enn etter. Faktisk har jeg jo selv levd lenger før enn etter denne krigen. Helt plutselig, bare ved dette ordvalget, flytter krigen seg tettere innpå meg.
Jeg er vokst opp med at uttrykket “før krigen” gjelder de to generasjonene før meg, men for en voksen innbygger i Dubrovnik gjelder det noe som angår dem selv.
Som til og med kanskje på tragiske og traumatiserende vis har brent seg inn i sinnet.

Krigen i Kroatia varte offisielt fra juni 1991 til desember 1995, og Dubrovnik var faktisk under granatangrep i juli 1992. Nå vet jeg vel litt mer om krigshandlingene i de tidligere jugoslaviske republikkene enn dette, men jeg må innrømme at kunnskapsnivået mitt om nyere europeisk historie kunne vært noe høyere… GGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGGG

p forrige  p neste