Tilgjengelighets­­betraktninger – Lanzarote


Reise

Flyreisen gikk relativt begivenhetsløst fra Gardermoen (selv om vi syntes drøye 5 timer var litt langt), og fremme på Lanzarote fikk jeg prøve et hjelpemiddel jeg ikke hadde prøvd før, selv om jeg vet det finnes varianter på flere flyplasser, nemlig en heis ned fra flyet. Vanligvis klarer jeg å gå ned en flytrapp, og hadde gitt beskjed om det da jeg bestilte turen, men bussen med passasjerene som hadde gått ned trappen forsvant før jeg var ute av kabinen. Det var nemlig blitt bestemt at jeg skulle vente på heisen, uten at jeg fikk med meg denne avgjørelsen… Men det kunne jo være artig å prøve noe nytt?
Så fant jeg ut at en flyheis, i hvert fall på Lanzarote, egentlig er en slags lastebil med en liten brakke bygget på en løfteplatform. Praktisk, men skranglete og treg.
Dessuten måtte vi innom enda et fly og ta med ytterligere en passasjer på vei inn til terminalen. Ikke det at jeg vil nekte andre nødvendig transport, men det var litt frustrerende å måtte kjøre en melkerute før man endelig kommer seg inn til terminalen etter en lang flytur. Spesielt når man føler et visst behov for å komme seg inn så fort som mulig, jeg skal ikke gå nærmere inn på det her!
Vel ute igjen fra terminalen karret jeg meg opp i den vanlige bussen til Puerto del Carmen, og fikk et sete lengst fram i bussen.

fram 26

Kjøretøyet jeg brukte ned fra flyet

Hotell

Hotellet Cinco Plazas var helt greit, med normal sydenstandard på leiligheten, ifølge dem med litt mer sydenerfaring enn meg.
HC-leiligheten vi fikk tildelt hadde stue og soverom, samt bad og en terrasse, med grei plass for en manuell rullestol.
Dusjen manglet håndtak, men da vi sa ifra, ble det montert dagen etter (tror jeg det var).
Det var en vrien liten kneik på veien fram mot leiligheten, som jeg trengte et par-tre dagers trening for å mestre på egen hånd.
For å slippe unna en lengre bakke fra hotellinngangen, var vi imidlertid avhengig av å komme oss rundt inngangen på utsiden og bruke en port som ble låst på tilfeldige tidspunkter hver kveld. Ikke helt ideelt… Etter noen dager med diverse purringer fikk vi til en ordning med at vi kunne spørre om hjelp hvis porten er låst på feil tidspunkt.
Ifølge hotellet hadde de ikke andre HC-leiligheter med enklere beliggenhet.

 

hotell 02

På vei inn til leiligheten

Hotellomgivelser

Like ved hotellet var et supermarked vi handlet i flere ganger. Over butikken var en pub/restaurant som var OK, men uten heis, så det ble med ett besøk. Litt lenger bak på gateplan lå sjømannskirken som vi var innom en liten tur for å låne noen bøker. Den var greit tilgjengelig, men vi fikk ikke smakt på maten, ikke vaflene heller…
Det var ikke så mye å se på oversiden av hotellet hvis man skulle trille seg en tur og holde seg unna trafikkerte veier.
Det var vanskelig å dra på turer på høyde med hotellet, før man visste ordet av det var man på vei nedover mot sjøen.

 

oppe 67

Fra “butikksenteret” med egen sjømannskirke

 

Nede på promenaden
Og de fleste turistaktivitetene foregår nettopp langs promenaden nede ved sjøen.

Vi prøvde først ut strakeste vei ned (og opp igjen), men det viste seg å være i bratteste laget. Jeg hadde alt før vi dro tittet rundt i byen med Street View og funnet en vei jeg trodde var mindre bratt. Rundt hjørnet på nedsiden av hotellet, så får man mesteparten av høydeforskjellen parallellt med strandpromenaden før man deretter beveger seg nesten flatt ut til selve promenaden. Problemet var at bakken var enveiskjørt og ikke så slak som jeg håpet på. Nedover var det ikke anstrengende, men skal man ha jevnt underlag er kjørebanen best. Da fikk man trafikken i ganske høy hastighet i ryggen, så det var best å følge nøye med. Bakover… Oppover var det derimot bratt nok til å faktisk være ganske anstrengende. Dessuten fikk man jo da trafikken midt imot i høy hastighet, så selv om det var enklere å følge med, var det problematisk å kjøre i sikk sakk eller rygge med rullestolen. Helt på slutten av oppholdet klarte jeg nesten å komme meg helt opp på egenhånd, men vi fant ut at jeg måtte finne meg i å få et minimum av dyttehjelp oppover, mens jeg kunne klare å komme meg ned på egen hånd.
Vel nede på promenaden kan man ta bilder av palmer og solnedganger, handle eller spise.
I tillegg til fotografering ble det en del handling, siden vær og temperatur ikke innbød til soling og bading. De fleste butikkene var tilgjengelige med rullestol, og det føltes ikke som noen krise da jeg ikke kom meg inn i enkelte suvenirbutikker, de hadde stort sett de samme kjøleskapsmagnetene til salgs i den terskelfrie butikken ved siden av 🙂
Langt fra alle restaurantene langs promenaden var tilgjengelige med rullestol, men mange nok til at jeg ikke gadd å mase med krykker og trapper. På et par av dem var det så bratte ramper at jeg måtte få hjelp, men personalet stilte villig opp.
Jeg klarte ikke å finne offentlige toaletter her nede ved sjøen, men brukte restaurantene vi besøkte. Toalettforholdene var veldig variable, noen steder var det bare et lite vanlig toalett hvor man knapt nok kom gjennom døren med rullestol, andre steder var det nærmest lukseriøse HC-toaletter. Men kommer man med rullestol er det jo lov å spørre om de har et skikkelig HC-toalett.
 

nede 04

Sandstrand m/palmer (uten solnedgang)

 

Timanfaya

Ekskursjonen som jeg syntes så morsomst og mest fotogen ut (vi begrenset oss til å vurdere dem som ble arrangert av turoperatøren vår Star Tour), gikk under jorden til hulene nord på øya: Cueva de los Verdes.
Da jeg forhørte meg om den kunne være noe for meg, fikk jeg imidlertid tvert nei, enten jeg ville bruke rullestol eller krykker. De fleste andre turene var heller ikke godt egnet, vi stod igjen med tur til et marked, eller til nasjonalparken Timanfaya.
Vi valgte bort den første, og gikk for Timanfaya, som vi alt hadde fått anbefalt av andre kjente som hadde vært på Lanzarote før oss.
Jeg tok med med rullestol og krykker, sistnevne for å komme opp i bussen. Mesteparten av fotograferingen foregikk innenfra bussen, men jeg var inn og ut av bussen fire ganger i løpet av kvelden. Det gikk greit, men jeg var litt sliten da jeg klatret ned fra bussen siste gang. Forresten er det ikke lov å kjøre rundt i nasjonalparken på egen hånd (fikk vi høre).
Det er inkludert en middag på turen, der jeg brukte rullestolen. Hvis bussen parkerer et stykke unna restauranten kan det være greit å få dyttehjelp opp bakken til bygningen. Forøvrig går det stort sett greit med manuell rullestol, selv om underlaget kan være litt ujevnt her og der.
Og helt til slutt: Timanfaya har et fascinerende vulkanlandskap som gjør at jeg absolutt vil anbefale turen hvis man kan komme seg opp og ned av en vanlig buss, selv om det ikke er den billigste ekskursjonen.
Jeg vet det er mulig å leie rullestoltransport på Lanzarote, men tør ikke si noe om det er mulig å selv arrangere en tur til nasjonalparken med egen sjåfør, og i så fall til hvilken pris…

 

timanfaye 23

Med buss rundt i vulkanlandskapet

Arrecife

Da vi googlet Lanzarote før vi dro, fant vi en hop on hop off-buss vi tenkte vi i alle fall kunne bruke for å kjøre fram og tilbake til et sted vi valgte oss ut på øya, om ikke hoppe av og på flere ganger, men det viste seg at den ikke gikk lenger. Om den ikke har startet opp igjen senere…
Så da tok vi ganske enkelt og puttet rullestolen i en vanlig taxi og dro til “hovedstaden” på Lanzarote. Vi tok taxien til byens lille borg, nede ved sjøen. Man kan ta mange fine bilder uten å gå inn i borgen, men veien ut dit er belagt med svært ujevn brostein, kronglete både med rullestol og krykker (jeg prøvde begge deler). Men de hadde faktisk et offentlig HC-toalett utenfor borgen, det var praktisk.
Byen forøvrig var ikke veldig spennende, men grei nok. Både opplevelsesmesig og rullestolmessig, for å si det sånn. Vi fikk tittet en del i butikker, spist en god lunsj og tatt en hel del bilder før vi tok taxi tilbake til hotellet.

arricife 04

En aldri så liten borg nede ved sjøen

Oppsummering

Hotellet vårt lå litt i høyeste laget, noe vi også ble advart om, men selv om det var upraktisk var det noe vi klarte å leve med. Vi hadde ellers begge relativt begrenset med erfaring fra det mest typiske syden, rene “turistbyer” som er konstruert for soling, bading, spising og handling. Hovedpoenget for oss var å få en pustepause fra den norske vinteren, og sånn sett var turen en suksess, det var ikke noe stort problem for oss at det var i kjøligste laget for soling og bading. På den annen side ble det nesten litt kjedelig mot slutten av den andre uken, så neste gang kan det hende vi venter til det blir tidlig vår og velger et reisemål litt lenger nord, som f.eks. gode gamle Mallorca. Der er det litt mer å se og oppleve for dem som ikke er de største strandløvene…

Kom du til denne siden fra rullestolsiden min, kommer du tilbake dit ved å trykke her.

p tilbake